Min første lille klage

Jeg har altså fått min første klage på bloggen min. Ikke så veldig alvorlig klage altså. En av mine faste lesere (visste særriøst ikke at jeg hadde så mange faste lesere jeg) ble litt støtt da jeg kom til å nevne at jeg sikkert ikke har så mange daglige lesere i en tidligere bloggpost. Det viser seg jo at det faktisk er en del innom her og jeg er meget beæret.

Denne klagen kom fra en barndomsvenninne (*vinke heftig til Monika*) som mellom barnestell og frustrasjon over ett xbox spillende mannebein tar seg tid til å lese bloggen min. Dette kaller hun "mors stund" som sågar har utviklet seg til å bli en konvesjon der i huset. Hun skriver litt om hvordan livet hennes er sånn ellers og det er ganske så forskjellig fra mitt eget. For det første har hun et mannebein og allerede der begynner ulikhetene. Så har disse to produsert to vellykkede avkom. I og med at vi må ha litt hjelp til akkurat den delen tar det sin tid for å si det sånn så ulikhetene fortsetter. Og de stopper ikke der. Jeg og h4nn3 (måtte gjøre henne litt 1337 - for de som ikke vet hva det vil si så spiller det overhodet ingen rolle) studerer enda, men det nærmer seg slutten, mens mannebeinet er i full jobb og barndomsvenninnen har sin fulle hyre med to små (+ katt og der var vel den ene likheten). De har stasjonsvogn - og sikkert flere biler, vi tar buss. Våre verdener ser altså veldig ulike ut. Men de har ikke alltid gjort det. Det finnes en svunnen tid da vi var som erteris. Jeg snakker selvfølgelig om de gyldne ungdomsår. Da gutter (ja faktisk) var vår store interesse og vi gikk i surr fordi det visstnok var en eller annen gang på 80 tallet veldig populært å kalle sønnen sin Stian. Sånt blir det komplikasjoner og flaue telefonsamtaler av. Herregud så morsomt vi hadde det! Selv om vi ikke har mye kontakt nå, blir mest chatting på MSN, setter jeg stor pris på alle minnene fra den tiden.